Dr. Dahlqvist og kjerringrokk

Dr. Dahlqvist og kjerringrokk har ingen ting med hverandre å gjøre. Hvis vi ser bort fra at begge to har spilt en fremtredende rolle i slankeprosjektet mitt de siste par ukene, da.

For å ta det siste først: Kjerringrokk er en plante som anses å ha en viss vanndrivende effekt. Jeg har jo hatt et visst håp om noen av de gjenstridige kiloene mine kunne være vann, og gjett hva?! De VAR faktisk det! Med litt hjelp fra kjerringrokkte (som for øvrig smaker død og fordervelse, og derfor ble blandet med andre typer te), renner kiloene bokstavelig talt av.

I dag viste vekta 83,4, det er det beste resultatet hittil. Derfor har jeg besluttet å la det bli stående som ukens veieresultat, selv om jeg strengt tatt veier meg på søndager, ikke lørdager (dette er jo blank løgn, jeg veier meg hver eneste dag, gjerne flere ganger.)

Jeg kommer omsider inn i en av de gamle sommerbuksene mine, det er deilig å slippe å gå i de store tykkebuksene hele tiden. Riktignok strammer det litt, men jeg merker forskjell fra dag til dag.

Samtidig er det utrolig frustrerende at jeg bare ser ut til å gå ned i vekt en uke i måneden. Resten av tiden står jeg på stedet hvil, eller jeg går opp. Faens PMS! Selv om jeg er flink med karbohydratene, går jeg ikke ned i denne perioden (som kjent varer pms i ca tre uker for meg).

Mens nå, som jeg har spist karbohydrat og melkeprodukter til den store gullmedalje, holder jeg meg i ketose, og kiloene går av. Det er jo hyggelig, men hvorfor kan det ikke var litt lenger?

For øvrig merker jeg bivirkningene av karbohydratinntaket: JEG VIL HA STIVELSE! Jeg craver pasta, pizza, potetgull og popcorn! Har ikke gitt etter, men drømmer om det om natten, så ille er det!

Men nå har jeg kommet over gode grunner til å spise karbohydrat, samtidig som jeg lever etter lavkarboprinsippene:

Fra Mat og Helse

og fra

Tech Nutrition(!)

Åhgudjaaaaah!!!!! Måtte det bare stemme! Skal i hvert fall teste det ut, vil bare ha en liten vektbuffer først. Når jeg er nede på 80 kilo, føler jeg tiden er inne for å eksperimentere litt mer. Om 3,4 kilo, med andre ord.

Dette vil også hjelpe på angsten min for at lavkarbo egentlig ikke er så bra. Nå sto det jo oppslag i Dagbladet for ikke lenge siden om at dette er veien å gå, mens andre, f.eks. kk.no, skriver at lavkarbomat gjør deg feit. Nå skal det jo sies at de fra samme side lenker til en tidligere artikkel der de skriver det motsatte. Så hva skal jeg egentlig tro på?

I den siste lenken er det den tidligere nevnte Dr. Dahlqvist som taler lavkarboens sak. Hun har sin egen blogg, og har også gitt ut boka Dr. Dahlqvists guide til LCHF.

I motsetning til hva jeg tidligere har påstått, vier faktisk Dr. Dahlqvist noen sider til de etiske aspektene ved LCHF (low carb high fat). 2,5 sider, for å være nøyaktig. Og her har hun svar på det meste. Blant annet løser hun elegant problemet med at hvert kilo kjøtt krever flerfoldige kilo vegetabilsk protein ved å hevde at kjøtt blir best når dyra spiser gress, og gress finnes det jo så masse av i blant annet Sverige.

Er det MULIG? Greit, kyr kan spise gress. Men her i Skandinavia er gresset dekket av snø det meste av året. Et alternativ er selvsagt å hugge ned litt mer regnskog i et eller annet u-land, men har vi egentlig løst noe etisk og miljømessig problem på den måten???



En annen ting er at Dahlqvist åpenbart ikke har så mye peiling på verken kjøtt- eller melkeproduksjon. Skal man produsere melk (og det vil jo Dr. Dahlqvist at man skal gjøre, for smør og ost er jo så bra), må man også gi dyra kraftfor. Selv økologiske besetninger på sommerbeite MÅ ha kraftfor for å kunne produsere melk med noenlunde innhold av protein og fett.

Resten av kapitlet kan oppsummeres i "produksjon av vegetabilske matvarer dårlig, animalsk fett bra".

Jeg begynner å bli temmelig lei hele lavkarbofilosofien, for å være helt ærlig. Men jeg går jo fremdeles ned...

Vekt: 84,4.
Gjenstående: 19,4.

Er det fåfengt?

Nå er jeg skikkelig frustrert. Jeg går ikke ned. Jeg står stille på 85,5, som jo er ca der jeg var under forrige "stillstand". Det er ikke så ille at vekten ikke går ned, det som er ille, er at den går opp!!!

Jeg har kuttet ut melkeprotein, så det er neppe synderen. Men jeg har ikke helt sluppet taket i pms-hypotesen. Jeg har hatt det helt for jævlig de siste dagene. Jeg blir så deprimert og destruktiv at jeg er virkelig redd for at jeg en dag vil gjøre noe helt forferdelig. Jeg sårer dem jeg er glad i, roper og skriker og ødelegger ting. Det er som om hodet mitt (og kroppen) er satt under trykk, og til sist eksploderer.

Problemet er at jeg ikke skal ha mensen på ca 100 år. I hvert fall ikke på to uker. Og skal jeg ha det sånn i to uker før og en uke etter, skjønner jeg ikke helt hvordan dette skal gå.

Nå skal det sies at denne pms-runden er atskillig tøffere enn de foregående. Jeg har nemlig funnet ut at ved å ta tilskudd av magnesium og kalsium, kan jeg minimere helvetet. Problemet er at jeg glemmer å ta tilskuddet så snart jeg blir bedre! Det skal nemlig tas med mat, men ikke med te eller kaffe, og vips er det bare kveldsmat igjen, og da er det slett ikke alltid jeg husker å gulpe ned pillene. Og det skal ikke mye slurv til før jeg er på full fart utfor stupet igjen.

Denne måneden er åpenbart et resultat av manglende mineraltilskudd. Men uansett burde ikke vekten gå TILBAKE, den burde øke i henhold til den oppnådde vektnedgangen! I stedet går jeg tilbake til 85,5 kg, som åpenbart er en vekt kroppen min insisterer på er passe. Og nei, det er den IKKE!!!

Noe annet som er merkelig, er at jeg går ut og inn av ketose om dagen. Ene øyeblikket er stixen mørk lilla, i neste øyeblikk er den uten farge. Virker ikke som om det har sammenheng med karbohydratinntaket i det hele tatt, jeg har vært veldig flink de siste to dagene... Jeg blir gal! Gal, gal GAL!

Det finnes en teori om pms som sier alt skyldes væske. Kiloene, brystsprengen, galskapen... Sistnevnte skal ifølge denne teorien være væske i hjernen. Jeg tror det så gjerne. Så nå drikker jeg vanndrivende kjerringrokkte og håper at det vil hjelpe.

Det eneste som hindrer meg i å gå over på noe Grete Roede-aktiv lavkalorigreier akkurat nå, er det faktum at jeg får på meg to bukser som var alt for trange for bare et par uker siden. Før fikk jeg dem ikke over hoftene, så noe MÅ ha blitt mindre, selv om vomma henger ut som før.

Pms igjen?

Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre nå. Jeg skrev ingen ting sist søndag, for da hadde jeg ikke tid. Vektmessig lå jeg imidlertid veldig bra an, jeg veide 83,5 kg på det laveste. Nå veier jeg ikke det mer. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, men vekten min kan gå opp to-tre kilo på én dag!

Jeg har selvsagt mine teorier. Etter at jeg gikk ned igjen, ble jeg selvsagt overmodig, og kjøpte fløte. Det kan selvsagt være synderen. I tillegg har jeg kjøpt salat med fetaost to ganger på jobb. Uff og uff. Men i bunn og grunn lurer jeg på om det er hormoner igjen. Jeg føler meg oppblåst, jeg griner for ingen ting, og jeg er dønn deprimert. Akkurat som det bruker å være, bare litt tidligere. Og hurra, lavkarbo kan visst forsterke pms ganske kraftig. For meg blir det som å forsterke en allerede kraftig hormonorkan.

Uansett, jeg føler meg helt for jævlig. Men jeg er i ketose, så i teorien burde jeg forbrenne fett. Som kjent er det imidlertid stor forskjell på teori og praksis.

Endelig nedover!

Nå går omsider vekten riktig vei igjen! Egentlig er det jo søndag som er veiedagen, men denne søndagen var jeg fremdeles på samme gamle 85,8, som er den vekten som har forfulgt meg de siste dagene. Når den ikke har vært 86,1, da. Det har vekslet mellom disse to tallene. Men i dag viste den 85,3! Hurra! Usikker på om det skyldes hormoner eller kuttet i melkeprodukter, blir spennende å se til neste måned...

Men jeg har flere ting å rope hurra for! For det første har jeg eksperimentert med å øke karbohydratmengden, og jeg er fremdeles i ketose! Til tross for at jeg har spist jordbær, kikerter, aubergine på boks, og jeg vet ikke hva... Har ikke regnet nøyaktig, men vil anta jeg i hvert fall ligger på 50-60 gram karbohydrat per dag!

For det andre har jeg klart å lage en fantastisk hummus med de ovennevnte kikertene, en hummus som jeg åpenbart kan spise masse av uten å falle ut av ketosen!





















For det tredje klarte jeg å lage havremelk som inneholdt mindre enn 6 g karbohydrat, og som funker som fjell i smoothies :D

Og for det fjerde har jeg både drukket kaffe og brukt stevia og likevel gått ned i vekt :D
Men over til noe annet: I og med at jeg er ganske ny på lavkarbo, er jeg ikke så flink til å variere kosten. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve tre nye oppskrifter hver dag. Forrige ukes oppskrifter var hummusen (som ble tilpasset noe voldsomt da jeg manglet halvparten av ingrediensene. Hurra for hvitløkspulver og epleeddik!), pannekaker (feildoserer fiberhusken hver gang, blir tjukke kladeiser som er rå inni) og en deilig blomkål- og brokkoliform jeg ikke kan spise på en stund, da den inneholder masse rømme og fløte.

Ellers har jeg eksperimentert en del med stevia. Klarer å lage deilig syltetøy med frosne jordbær, bærene gjør at den særegne steviasmaken nesten ikke kjennes. Havremelksmoothie med hampprotein blir også bra, bare jeg klarer å la være å putte i masse fiberhusk. Har også eksperimentert med kakaosmak, men tok oppi så mye fiber at det ble en slags slim. Ikke særlig godt. Åh, hvorfor klarer jeg ikke la være å hive oppi fiberhusk???

Denne ukes oppskrifter blir en utfordring, i og med at jeg ikke kan bruke meld. For øvrig har den forventete melkecravingen latt vente på seg, jeg har erstattet melk med kokosmelk, og det fungerer fint. Kanskje jeg skal prøve å lage noen nye retter med kokosmelk? Hmmmm...

















Forresten har jeg lest at mange får litt dårligere hukommelse de første ukene på lavkarbo. Jeg glemte minibankkoden og koden til telefonen, dette har ALDRI hendt meg før! Det var grusomt! Virker som om det er bedre nå, jeg håper i hvert fall det. Har ikke råd til å bli dummere enn jeg er!

Vekt: 85,3 Nedgang 3,3 Gjenværende 20,3

-H.

Farvel til melken

Vekten står på stedet hvil (eller, den går litt opp, og så ned igjen til stedet hvil), og jeg må gjøre noen endringer. Basert på ting jeg har lest her og der, har jeg besluttet å kutte ut melkeprodukter. Dette gjelder i første omgang h-melk, cottage cheese og ost. Ifølge det stadig allvitende Internett, er det melkeproteinet som øker insulinutskillingen, og i smør og fløte er det lite protein. Ellers strides de lærde om det er myseproteinet eller kaseinet som er den skyldige, men dette er ikke noe jeg akter å dvele ved. Jeg kutter ut melkeprotein i en uke, og ser hvordan det går. Forresten tror jeg nok jeg kutter fløten også, men det er fordi jeg ikke har råd (jeg kan nemlig ikke spise bare litt.)

Nå burde jeg jo også kutte ut et par andre ting, jfr forrige innlegg. Når det gjelder koffein, har jeg bare én ting å si: No way, José! Jeg har kuttet sukker og melk, ikke tving meg til å gi opp det siste som gir livet mitt mening! (Her tror jeg nok jeg toucher bortpå mitt EGENTLIGE problem med mat og sånt, men jeg tror uansett kaffe er den minst alvorlige av mine laster (fløte som en god nummer to).)


Søtstoff bør jeg også kutte ut, men det blir neppe noe problem. Har fått min forsendelse med F.O.S og Stevia, F.O.S gjør meg til en ballong, og Stevia smaker høgg. Så dette skal nok gå rimelig greit, dere. Har ikke hatt noe særlig til søthunger uansett.

Nøtter er også kjent for å være en "partystopper". Jeg liker nøtter best når de er ristet og saltet, og da er de uansett ikke bra for helsen, uansett hvilken diett man skulle prøve seg på.

Men så har det dukket opp et nytt problem: Jeg klarer ikke kjøttet mer. Smaksmessig går det greit, samvittighetsmessig ikke. Jeg har lånt to lavkarbobøker nå, og det ser ikke ut til at noen stiller spørsmål ved påstanden om at alle mennesker burde ha animalsk fett og protein som hovednæringskilde. I stedet blir vegetarianere latterliggjort og hånet, og satt i sammenheng med diverse konspirasjonsteorier. Men hva om alle i verden skulle begynne å spise kjøtt i de mengder vi eter det her i Vesten? Og enda verre, hva om de attpåtil skulle begynne å spise det i mengdene som lavkarberne anbefaler? Før var det snakk om krise hvis kineserne skulle spise et ekstra egg til frokost, nå vil de kanskje ha en ekstra biff til lunsj!

Og med tanke på dyrevelferd er det også helt forkastelig. Man kan rett og slett ikke produsere slike mengder samtidig som dyra har det forsvarlig. Og jeg sliter egentlig med å spise "forsvarlig" produsert kjøtt også. For vi TRENGER jo ikke spise dyr!

Lavkarbere henviser stadig vekk til dette "urmennesket", "steinaldermennesket" som levde av kjøtt og flesk. Som tidligere arkeologistudent tror jeg dette mennesket er en illusjon, eller nærmere bestemt en projeksjon, laget for å rettferdiggjøre holdninger og praksiser i vår egen tid. For dette steinaldermennesket brukes jo for å legitimere det meste fra utroskap til kosthold, til tross for at INGEN vet hvordan de levde.

Et av menneskets fremste kjennetegn, er jo den fantastiske tilpasningsevnen. Det har levd mennesker over alt, til omtrent alle tider, og de har livnært seg på ulike måter. Å si at mennesker før i tiden levde omtrent kun på animalsk føde, derfor bør vi også gjøre det, er ikke bare en påstand som ikke kan dokumenteres, den tar heller ikke hensyn til all den variasjonen som unektelig må ha funnet sted i menneskenes kosthold gjennom tidene. Forresten, det vi VET om disse menneskene, er at de som regel døde i 30-årsalderen...

Men tilbake til nåtiden. Jeg har vært i ketose hele uka, så akkurat den biten er det ikke noe i veien med. Har ikke tenkt å være i ketose resten av livet, men forsøker et par uker til for å se om jeg klarer å få denne kickstarten jeg lengter sånn etter. Uten kjøtt og melkeprodukter har jeg jo en liten utfordring, men jeg har jo alltids avocadoen. Og egg! Og kokosolje! Og hummus, mmmmm!

Likevel, selv om vekten ikke går riktig vei, opplever jeg mange positive konsekvenser av mitt nye kosthold.

• Jeg går ikke opp i vekt
• Jeg har ikke søthunger
• Jeg har ikke luft i magen (når jeg ikke spiser F.O.S)
• Jeg har mye renere hud

Lavkarbo er definitivt noe jeg skal fortsette med, men jeg må finne en annen inngangsport enn den animalske. Jeg tror heller ikke jeg kan klare å leve et liv uten frukt og bær, så disse er også en god grunn til å skifte strategi.

Slik jeg ser det, har jeg to hovedproblemer som gjør meg feit og dorsk:

• Jeg bruker mat til å døyve følelser, jeg bruker mat når jeg kjeder meg, og jeg bruker mat når jeg vegrer for å gjøre noe. I det hele tatt bruker jeg mat når jeg synes situasjonen er ukomfortabel.
• I tillegg får jeg raskt en utrolig søthunger, som sannsynligvis skriver seg fra at blodsukkeret øker og synker etter inntak av raske karbohydrater.

Dermed virker det logisk at jeg må holde meg unna alt som trigger denne søthungeren, og ellers jobbe med å nyte maten i stedet for å misbruke den slik jeg gjør.

Har lånt boka "Den kjernesunne familie" (evt. "Den eplekjekke familie", som jeg liker å kalle dem), de er også opptatt av lav GI og null mel, melk og sukker, men er litt mer liberale med tanke på frukt og sånt. Dessverre er de også liberale med tanke på kosttilskudd, tarmskylling og diverse andre alternative saker, og jeg kjenner jeg er skeptisk. Ikke har jeg råd til alle disse greiene heller. Så den saken løser seg selv, med andre ord.

Dette innlegget ble litt rotete, men the bottom line er som følger:

• Jeg prøver å holde meg i ketose, men uten melk og kjøtt.
• Jeg prøver å finne gode, vegetariske alternativer til, vel, melk og kjøtt
• Jeg drikker kaffe!!!

I morgen er veiedagen, med mindre vekten viser en dramatisk endring fra i dag morges, er det klart for melkefri uke!

Veiedag til besvær

Jeg gikk på vekta i dag morges, men akter ikke å sette opp resultatet her. For det første har jeg allerede fortrengt detaljene, for det andre vil det bare virke demotiverende. Alt virker egentlig ganske demotiverende akkurat nå. Jeg har lest og lest på Internett, og finner ikke annet enn motstridende råd og forskningsresultater som støtter alle syn man måtte ha. Her er for eksempel en artikkel som sier at lavkarbo kun vil hjelpe dersom du er en overvektig mus. Og jeg begynner å kjenne tvilen komme sigende. Eller, det er vel mer som en brottsjø av tvil, når jeg kjenner etter. Jeg har følgende store spørsmål som jeg stiller til meg selv, til Internett og til kona, og som ingen egentlig kan svare på:

1. Er lavkarbokosthold, nærmere bestemt LCHF (low carb high fat) bra for meg og kroppen min?
2. Går man ned på grunn av at forbrenningen øker, eller fordi man spiser mindre (og i så fall - spiser jeg for mye???)?
3. Gjør jeg det riktig?

De to siste henger jo veldig sammen. For det er vel ikke akkurat sånn at man kan spise ubegrenset, selv om forbrenningen skulle vise seg å øke! Men jeg spiser masse! Jeg har alltid spist masse i perioder, og jeg klarer ikke å endre det, selv om maten er full av fett og protein. For det første: Jeg ELSKER smør og fløte. Elsker, elsker, elsker. Faktisk mer enn jeg elsker sukker! Utsikten til å kunne fråtse i smør og fløte sto for meg som en av de virkelig store fordelene med denne dietten! Jeg elsker bacon også. Smør, fløte og bacon - jeg kunne sikkert levd på bare det. Men ville jeg fremdeles gått ned, mon tro? Før jeg døde av mangelsykdommer, mener jeg? Men jeg spiser ikke fordi jeg er sulten, jeg spiser når jeg er sliten, deprimert, når jeg kjeder meg, eller når jeg er oppspilt. Mat er liksom løsningen for meg. Derfor har jeg store problemer med kurer som går ut på å spise mindre. Samtidig vil jo ikke lavkarbo ta dette problemet ved roten, selv om det skulle fungere. Jeg VET det. Håpet mitt er imidlertid at jeg vil bli mindre opptatt av mat når jeg går ned i vekt. For da kan jeg finne noe annet å bruke mitt overflatiske sinn på. Klær, f.eks. Eller trening! (Trening ER morsommere når man er tynn, dvs. lett. Been there, det var gøy!)

Her er de tingene jeg VET jeg gjør galt:

1. Jeg har ingen bok jeg følger. Ingen vennlig Dr. Atkins, Dr. Lindberg eller Dr. Torkil P. Andersen som stivt smilende guider meg gjennom teori og praksis. Biblioteket var nemlig tomt for slankebøker, og jeg nekter å kjøpe en før jeg vet hva jeg skal velge.

Alle på lavkarboforum sier man må følge en slik bok, uavhengig av hvilken det er. Samtidig sier de at det eneste som skiller lavkarberne fra "de andre" (karbohydrateterne!), er at de førstnevnte ikke spiser sukker, raffinert mel, pasta, ris og et par andre ting jeg ikke husker i farta. Dette høres det jo strengt tatt ikke ut som om man trenger en bok for å klare, men så viser det seg jo at det på langt nær er så enkelt. Følger man f.eks. Atkins, er det snakk om fire faser som må følges slavisk. Er man på Lindberg, må man regne glykemisk indeks, evt. glykemisk belastning, og uansett må man telle et eller annet, om det er kalorier, GI, GB eller karboydrater. Umulig å klare dette uten bok, altså. Visstnok. For øvrig har jeg jo lest alle bøkene unntatt Atkins ved tidligere anledninger, men jeg husker dem jo ikke så godt at jeg kan si at jeg har lært det som sto der.

2. Jeg spiser såkalte "partystoppere", mat som kan hindre vektnedgang hos enkelte sårbare og følsomme individer (les: meg). Disse tingene er blant annet melkeprodukter som cottage cheese og H-melk, kaffe, søtstoffer og nøtter. Alt dette har jeg selvsagt proppet meg med.

3. Jeg sprakk. Men det var jo planlagt og allerede skrevet om. Problemet er at noen mener en slik sprekk ødelegger mer enn de dagene det tar å komme i gang igjen. Det blir visstnok vanskeligere og vanskeligere å komme i ketose, og det er nesten så jeg tror på det. For stixen blir ikke kraftig lilla som før, bare lyserosa. Riktignok måler dette kun konsentrasjonen av ketonlegemer i urinen, og sier ikke noe om hvor "sterk" ketosen er. Men jeg går jo ikke ned heller! Og føler meg som en oppblåst hval!!!

Så sånn er stoda (eller "ståa", om man vil. Men det skrives faktisk "stoda".) Jeg er feit og tvilende. Samtidig er jeg ikke klar for å gi opp, langt i fra! Jeg SKAL ned i vekt! Om jeg stanser på 65 eller ikke er ikke så farlig, jeg innser at det er latterlig å tro at kroppen måler idealvekt etter titallssystemet, men jeg vil føle meg OK igjen. Kunne bruke klærne mine. Kunne jogge uten å være invalid i dagesvis pga knær og fotsåler. Slippe å hele tiden dra genserne ned over hengebuken. Uavhengig av om lavkarbo er veien å gå eller ei, skal jeg ned. Og når jeg når første delmål (80 kg), skal jeg belønne meg selv med et fotokurs. Nettbasert sådan. Håper det ikker juks...

Og så må jeg ikke glemme følgende: Til tross for at jeg har fråtset i fett, har jeg ikke gått opp. Jeg veier fremdeles mindre enn dag 1. Det vil si at hvis jeg hadde vært normalvektig, ville jeg fint kunne levd på denne kosten (vektmessig sett, ikke helsemessig!). Det tyder på at jeg i hvert fall gjør noe riktig, evt ikke HELT feil.

Og noe annet: Jeg går alltid opp rundt mensen. Lagrer vann som en gærning. Og med all denne salte maten, er det ikke til å undres over at jeg blir oppblåst. Dette har eskalert rundt menstider på alle "kurene" jeg har forsøkt meg på tidligere, med påfølgende fortvilelse og fråtsing som resultat. Og enda mer fortvilelse i det jeg innså at den opprinnelige vektøkningen var pms og vann, mens den etterfølgende var resultatet av fortvilelsesfråtsingen. Hurra for kvinner i fruktbar alder. Not.

Derfor: Jeg fortsetter sånn en uke til. Hvis vekta fremdeles står på stedet hvil/peker oppover, er det på tide å gjøre følgende inngrep:

Kutte ut kaffen (å nei å nei, vær så snill!!!!!)
Kutte ut melkeprodukter (de sier man likevel kan spise smør, takk gud)
Kutte ut søtstoff (håper steviaen min rekker å komme før neste uke...)
Kutte ut nøtter (bye bye, dere er ikke noe moro når dere ikke er transfettert uansett)

Hvis dette heller ikke funker, er det på tide å forsøke noe annet.

Opp og ned

På grunn av bryllup og påfølgende fjelltur, har jeg ikke vært pålogget på en god stund. I løpet av denne tiden hadde jeg min planlagte sprekk, og er tilbake i ketose igjen. Men det var slett ikke så enkelt som jeg hadde trodd! Og jeg er glad det ikke er veiedag i dag, for å si det sånn.

Etter å ha fråtset i sukker i to dager, forsøkte jeg meg på et slags halvveis lavkarbokosthold i en dag, før jeg til slutt gikk helt "fett og protein" igjen. Jeg ble helt manisk med ketostix'ene mine, og svingte fra lykke ("den er rosa!") til bunnløs fortvilelse ("alt jeg spiser, lagres på magen") når stixen var fargeløs. Sånn holdt jeg på i flere dager, før den omsider ble stabilt rosalilla i går.

Men: jeg føler meg så oppblåst! Magen henger ut som en ekkel kjøttpose over bukselinningen, og jeg føler hvordan alt er i ulage der inne. Siden jeg bare har tatt mål av nettopp magen, vet jeg ikke hvordan det står til med resten av kroppen. De sier jo at man ikke skal være så opptatt av vekt, men heller måle omkretser. Jeg har altså bare målt magen, og den er gigantisk!

Jeg har et lønnlig håp om at det skyldes at det er en viss tid av måneden. Men jeg er redd for at jeg, med min kjærlighet til smør og fløte, kanskje er en sånn person som klarer å legge på seg av lavkarbokost. Hadde ikke det vært typisk???

Men det er et lite lyspunkt her også, jeg har spist både atkinsbar og F.O.S (fruktooligosakkarider) uten å gå ut av ketosen, og jeg har bestilt stevia på nettet (fy fy, ikke lov til å bruke til mennesker. Men jeg har jo mange dyr....). Hvis jeg kan dempe disse karbohydratcravingene som kommer med ujevne mellomrom med disse søtstoffene, kan jeg kanskje unngå å spise en million kalorier hver gang trangen til sukker kommer...

Å, jeg håper alt dette bare er væske!!!

Første offisielle veiedag

Søndagen er her, det er en uke siden mitt lille (middels) sammenbrudd, og det er på tide med statusrapport. Den rapporten lyder på utrolige 3,1 kg ned siden sist søndag! Riktignok forsvant de første hektoene helt i starten, og besto høyst sannsynlig av vann. Men noe har definitivt skjedd! For jeg har på meg en bukse som tidligere har vist fram litt for mye av det gode, hvis dere skjønner. Den er fremdeles stram, men lar seg i det minste kneppe igjen uten at halve stussen henger ut på oversiden!

Jeg følger ingen spesiell diett, men har passet godt på karbohydratinntaket den siste uken. Jeg innser allerede at det kommer til å by på utfordringer hvis jeg fortsetter sånn - jeg er for eksempel allerede lei av både egg og pølser. I tillegg kommer de etiske motforestillingene: Verden har ikke råd til at vestens befolkning lever på animalsk føde, men samtidig er det innmari vanskelig å opprettholde et høyt inntak av protein og fett samt et lavt inntak av karbohydrater på plantekost! For meg, som har levd halvveis vegetarisk i noen år nå, var det utrolig deilig å kunne gi etter for trangen til pølse og biff, men nå er jeg lei OG har vond samvittighet!

Samtidig vet jeg at det går an å moderere dietten atskillig. Jeg kan lempe litt på karbohydratene (har forsøkt å holde meg under 15 g per dag), og kjøre "Fedon-kost" med linser, bønner og denslags. Sannsynligvis vil det holde i lange baner å holde seg unna mel og sukker. Spørsmålet er om jeg KLARER å moderere uten å falle i sukkerskåla. For som jeg tidligere har vært inne på: jeg ser ut til å være av typen som må gå for alt eller ingenting.

Jeg kommer uansett ikke til å gjøre noen store endringer den første tiden (bortsett fra litt mindre egg...), dette går så bra og jeg har ikke vært sulten eller kjent noe søthunger i det hele tatt!

Har for øvrig ikke gått i "kunstig søtstoff"-fella. Det vil si, jeg kjøpte en Atkinsbar på fredag, lurer på om den er kunstig søtet. Den var i alle fall helt ok, og reddet meg fra å segne om på CC Gjøvik under et utmattende handlemaraton. Disse barene er forresten utsolgt de fleste steder, ser det ut. Tydeligvis flere enn meg som er på proteinkjøret!

Til helgen er det bryllup, da kommer jeg til å lempe på kravene. Alle sier at det må man ikke gjøre, men jeg kommer IKKE til å insistere på å få spesiell forpleining eller velge vekk potetene, det er jo delvis på grunn av dette bryllupet at jeg begynte prosjektet, for svingende! Da skal jeg i hvert fall nyte hvert sekund og hver en bit!

Til tross for at flere lavkarboguruer hevder at minst mulig karbohydrat er nøkkelen til et godt liv uansett vekt, er jeg slett ikke overbevist. Selvsagt innser jeg at sukker og raffinert mel sannsynligvis ikke gjør noen noe godt, men det finnes mange mennesker der ute med en helt annen forbrenning enn min. At ALLE vil oppnå fordeler ved å leve på proteiner og fett, tror jeg fint lite på. Og som jeg nevnte ovenfor: verden har ikke råd til det.

Så da har jeg vel egentlig bestemt meg, da. Jeg vil fortsette med dette til sommeren er over, og så gradvis gå over på langsomme karbohydrater og se hva som skjer! Spennende!!!

Vekt: 85,5 Nedgang: 3,1 Gjenværende: 20,5

H.

PS: Jeg tror ikke det er muskelmasse jeg har mistet, jeg har nemlig trent styrke, og løftet mer ETTER at jeg kuttet karbohydratene! Utholdenheten på tredemølla har også økt!

Lavkarbo by accident...

Såh...

Jeg bestemte meg jo på søndag at nå, NÅ er det nok! Deretter gikk jeg inn i noe som muligens kan betegnes som et anfall av depresjon. Jeg får dem av og til. Kanskje var det bildet av meg selv med magen hengende ut som utløste det, eller kanskje var det bare hormonsvingninger. Jeg lider nemlig av pms i alle betydninger, både pre og post. Men mer om det senere. Uavhengig av om det var årsak eller virkning, klarte jeg ikke spise noe særlig på søndag. Jeg var kvalm og svimmel, og da dagen var omme, hadde jeg bare spist egg. Og siden jeg likevel ikke hadde spist noen karbohydrater, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne fortsette og se hva som skjedde.

Jeg har selvsagt lest bøkene om temaet, men likevel har jeg aldri forsøkt å kutte karbohydrater så drastisk som nå. I går kjøpte min kjære ketostix til meg, hun mente nemlig at å tisse på pinner er halve moroa, og jøss, det ble lilla! Jeg er altså i ketose, noe som visstnok innebærer at kroppen min forbrenner fett. Og for å si det sånn: det BØR den gjøre. For jeg har spist til den store gullmedalje! Når jeg først har muligheten til å gjøre det med god samvittighet, lar jeg ikke sjansen gå fra meg til å ete smør og fløte (og selvsagt rikelig med grønnsaker, jadda).

Jeg føler meg faktisk underlig opplagt! Ikke tung eller svimmel, og heller ikke nervøs og skjelvende etter kaffe (som man egentlig ikke skal drikke når man er på lavkarbo, men som jeg nekter å gi opp riktig ennå). Og er faktisk ikke sugen på noe godt, slik jeg vanligvis alltid er! Jeg føler meg ikke spesielt tynn, dog. Magen henger ut, og fordøyelsen er ikke i toppform. Likevel: vekta sier 86,6 kg, og selv om jeg har bestemt meg for at den offisielle veingen kun skal skje en gang i uken (søndager), tyder det jo på at det går riktig vei.

Spennende! Men jeg håper, håper, HÅPER at jeg ikke blir en sånn fanatiker som teller karbohydrater og ikke tillater noe gøy! Samtidig vet jeg at jeg veldig fort blir nettopp fanatisk, og at det kanskje bare er den måten jeg faktisk kan gjennomføre dette på...

H.

Mitt nye liv starter NÅ!

Herregud. Jeg er feit. Ikke bare "bør kanskje gå ned to kilo til bikinisesongen", heller ikke "ned fem kg til klassegjenforeningen/bryllupet/ferieturen" (stryk det som ikke passer). Det blir nemlig ingen bikinisesong i år heller, og fem kilo vil ikke vises engang.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd før. Faktisk har jeg prøvd, mer eller mindre sammenhengende, siden første klasse på barneskolen. Rart, det der. Når jeg ser på bilder av meg selv, ser jeg jo at jeg absolutt ikke var stor. NÅ er jeg stor, men jeg føler meg jo ikke større enn jeg alltid har gjort. Jeg har alltid følt meg feit, men nå innser jeg at jeg rent objektivt sett stiller i kategorien "overvektig". Bare så synd at jeg ikke vet hvordan det er å føle seg annerledes. Jeg innbiller meg at det er fint. At man føler seg lett, at man ser seg selv i speilet og tenker "Wow!" Men i følge mitt eget fotoalbum, burde jeg ha vært i stand til å føle meg lett i minst to tredjedeler av livet mitt, uten at jeg gjorde det av den grunn.

Ikke fyldig, bare feit
Hadde jeg enda vært formfull! Fyldig! Men fettet mitt fordeler seg på en slags firkantet måte som bare gjør meg ufiks og kompakt. Jeg kan ikke fronte et image som Big & Beautiful, jeg er bare S&K - Stor og Klumpete. At jeg har en dårlig frisyre og fremdeles har pubertetshud, hjelper ikke det minste.

Som regel klarer jeg å fortrenge det hele. Jeg ser et bilde av meg selv, gråter litt fordi jeg ser så stor og fæl ut, sletter bildet og spiser litt til trøst. Eller, jeg spiser mye. Og så glemmer jeg det i enda noen dager/uker/måneder.

Men jeg er ikke lykkelig. Jeg er ikke engang glad. Jeg er tung, jeg er trist, og jeg spiser når jeg burde ha gjort andre ting. Og jeg vil ikke ha det sånn mer! Jeg ser at andre lager slankeblogger og går ned jevnt og trutt, så derfor tenker jeg at dette kan være en løsning som får meg til å huske hva jeg holder på med, som gir meg oppmuntring, og som hjelper meg til å holde fokus. Samtidig vil jeg ikke at de som kjenner meg skal vite det. Jeg vil ikke at de skal vite at jeg vet, hvis dere skjønner. For DE ser jo selvsagt hvor stor jeg er, men jeg vil ikke at de skal være klar over at det plager meg. For det blir på en måte en dobbeltfeil - ikke bare er jeg feit, jeg har dårlig selvtillit også! Derfor har jeg laget den Hemmelige Slankebloggen.

Jeg vet hvorfor...
La meg slå fast én gang for alle: Jeg vet hvorfor jeg er feit. Det er ingen mystiske problemer med stoffskiftet mitt, jeg har ikke diabetes, jeg kommer ikke fra en familie med overvektsproblemer, og jeg lider ikke av spiseforstyrrelser (ikke av typen som får en diagnose, i hvert fall). Jeg er feit fordi jeg spiser alt for mye og beveger meg alt for lite. Faktisk tror jeg at jeg burde vært enda feitere, kaloriinntaket tatt i betraktning. Det er jo en slags trøst, kanskje jeg vil gå ned raskt hvis jeg bare skjerper meg litt.

Løsningen er dermed like genial som den er banal: Spise mindre, bevege seg mer. Problemet er at jeg liker å spise av alle de gale grunnene. Mat er trøst, lindring og kos. Jeg spiser ikke fordi jeg er sulten, jeg spiser fordi jeg vil spise, og lykken ligger alltid i den neste biten.

Jeg har lest min Fedon, min Atkins og min Grete Roede. Jeg har fylt ut antall gram og skiver på nett, telt kalorier, samlet kosemerker, gått kurs, spist proteiner osv osv. Problemet er ikke metodene, problemet er at jeg mister motivasjonen på en-to-tre, uavhengig av om jeg går ned eller ei!

Men nå skal jeg printe ut det siste tykkebildet av meg selv og henge det opp ved speilet! Og så skal jeg henge opp et bilde tatt for noen år siden ved siden av, et bilde der jeg faktisk ser ganske ok ut. DET skal være målet mitt, å se ganske ok ut.

Klar til start
Jeg har beregnet at idealvekten min er sånn ca 65 kg. Da jeg veide 65 kg, syntes jeg at jeg var feit. Det var jeg ikke. 65 kg er imidlertid milevidt fra der jeg er nå. 88,6 kg, sa badevekta da jeg omsider fikk somlet meg på den (den var nemlig uten batterier, av strategiske årsaker). Det er med lette klær, men uten mat. Jeg har nemlig ikke spist frokost ennå. DET er lurt, det. La kroppen gå på sparebluss, slik at kiloene klistrer seg enda bedre fast. Så ta det med ro, jeg skal spise, jeg har ikke tenkt å sulte meg. Jeg har lest hundrevis av lette oppskrifter med masse proteiner og sunt fett. Jeg vet hvordan jeg lager de lekreste salater, sunt og godt brød og har både blender og juicemaskin. Det jeg har lyst på, er imidlertid en real loffskive dryppende av smør og honning. NEI! MÅ STÅ IMOT!!!

Så nå er Den Hemmelige Slankebloggen offisielt åpnet, jeg skal prøve å være trofast mot den og blogge jevnlig, selv om resultatene skulle la vente på seg.

Mål: 65 kg
Nåværende vekt: 88,6
Skal gå ned: 23,6
Tidsramme: Herfra til evigheten (nei, fram til neste sommer!)
Plan: Trene styrke minst én gang i uken, spise sunt og gå turer med hundene hver dag.

Belønning: Materielle ting, ikke mat! (Så kan jeg heller melde meg på Luksusfellen hvis belønningene tar overhånd. Jeg vil i det minste være slank.)

Wish me luck!

H.