Veiedag til besvær

Jeg gikk på vekta i dag morges, men akter ikke å sette opp resultatet her. For det første har jeg allerede fortrengt detaljene, for det andre vil det bare virke demotiverende. Alt virker egentlig ganske demotiverende akkurat nå. Jeg har lest og lest på Internett, og finner ikke annet enn motstridende råd og forskningsresultater som støtter alle syn man måtte ha. Her er for eksempel en artikkel som sier at lavkarbo kun vil hjelpe dersom du er en overvektig mus. Og jeg begynner å kjenne tvilen komme sigende. Eller, det er vel mer som en brottsjø av tvil, når jeg kjenner etter. Jeg har følgende store spørsmål som jeg stiller til meg selv, til Internett og til kona, og som ingen egentlig kan svare på:

1. Er lavkarbokosthold, nærmere bestemt LCHF (low carb high fat) bra for meg og kroppen min?
2. Går man ned på grunn av at forbrenningen øker, eller fordi man spiser mindre (og i så fall - spiser jeg for mye???)?
3. Gjør jeg det riktig?

De to siste henger jo veldig sammen. For det er vel ikke akkurat sånn at man kan spise ubegrenset, selv om forbrenningen skulle vise seg å øke! Men jeg spiser masse! Jeg har alltid spist masse i perioder, og jeg klarer ikke å endre det, selv om maten er full av fett og protein. For det første: Jeg ELSKER smør og fløte. Elsker, elsker, elsker. Faktisk mer enn jeg elsker sukker! Utsikten til å kunne fråtse i smør og fløte sto for meg som en av de virkelig store fordelene med denne dietten! Jeg elsker bacon også. Smør, fløte og bacon - jeg kunne sikkert levd på bare det. Men ville jeg fremdeles gått ned, mon tro? Før jeg døde av mangelsykdommer, mener jeg? Men jeg spiser ikke fordi jeg er sulten, jeg spiser når jeg er sliten, deprimert, når jeg kjeder meg, eller når jeg er oppspilt. Mat er liksom løsningen for meg. Derfor har jeg store problemer med kurer som går ut på å spise mindre. Samtidig vil jo ikke lavkarbo ta dette problemet ved roten, selv om det skulle fungere. Jeg VET det. Håpet mitt er imidlertid at jeg vil bli mindre opptatt av mat når jeg går ned i vekt. For da kan jeg finne noe annet å bruke mitt overflatiske sinn på. Klær, f.eks. Eller trening! (Trening ER morsommere når man er tynn, dvs. lett. Been there, det var gøy!)

Her er de tingene jeg VET jeg gjør galt:

1. Jeg har ingen bok jeg følger. Ingen vennlig Dr. Atkins, Dr. Lindberg eller Dr. Torkil P. Andersen som stivt smilende guider meg gjennom teori og praksis. Biblioteket var nemlig tomt for slankebøker, og jeg nekter å kjøpe en før jeg vet hva jeg skal velge.

Alle på lavkarboforum sier man må følge en slik bok, uavhengig av hvilken det er. Samtidig sier de at det eneste som skiller lavkarberne fra "de andre" (karbohydrateterne!), er at de førstnevnte ikke spiser sukker, raffinert mel, pasta, ris og et par andre ting jeg ikke husker i farta. Dette høres det jo strengt tatt ikke ut som om man trenger en bok for å klare, men så viser det seg jo at det på langt nær er så enkelt. Følger man f.eks. Atkins, er det snakk om fire faser som må følges slavisk. Er man på Lindberg, må man regne glykemisk indeks, evt. glykemisk belastning, og uansett må man telle et eller annet, om det er kalorier, GI, GB eller karboydrater. Umulig å klare dette uten bok, altså. Visstnok. For øvrig har jeg jo lest alle bøkene unntatt Atkins ved tidligere anledninger, men jeg husker dem jo ikke så godt at jeg kan si at jeg har lært det som sto der.

2. Jeg spiser såkalte "partystoppere", mat som kan hindre vektnedgang hos enkelte sårbare og følsomme individer (les: meg). Disse tingene er blant annet melkeprodukter som cottage cheese og H-melk, kaffe, søtstoffer og nøtter. Alt dette har jeg selvsagt proppet meg med.

3. Jeg sprakk. Men det var jo planlagt og allerede skrevet om. Problemet er at noen mener en slik sprekk ødelegger mer enn de dagene det tar å komme i gang igjen. Det blir visstnok vanskeligere og vanskeligere å komme i ketose, og det er nesten så jeg tror på det. For stixen blir ikke kraftig lilla som før, bare lyserosa. Riktignok måler dette kun konsentrasjonen av ketonlegemer i urinen, og sier ikke noe om hvor "sterk" ketosen er. Men jeg går jo ikke ned heller! Og føler meg som en oppblåst hval!!!

Så sånn er stoda (eller "ståa", om man vil. Men det skrives faktisk "stoda".) Jeg er feit og tvilende. Samtidig er jeg ikke klar for å gi opp, langt i fra! Jeg SKAL ned i vekt! Om jeg stanser på 65 eller ikke er ikke så farlig, jeg innser at det er latterlig å tro at kroppen måler idealvekt etter titallssystemet, men jeg vil føle meg OK igjen. Kunne bruke klærne mine. Kunne jogge uten å være invalid i dagesvis pga knær og fotsåler. Slippe å hele tiden dra genserne ned over hengebuken. Uavhengig av om lavkarbo er veien å gå eller ei, skal jeg ned. Og når jeg når første delmål (80 kg), skal jeg belønne meg selv med et fotokurs. Nettbasert sådan. Håper det ikker juks...

Og så må jeg ikke glemme følgende: Til tross for at jeg har fråtset i fett, har jeg ikke gått opp. Jeg veier fremdeles mindre enn dag 1. Det vil si at hvis jeg hadde vært normalvektig, ville jeg fint kunne levd på denne kosten (vektmessig sett, ikke helsemessig!). Det tyder på at jeg i hvert fall gjør noe riktig, evt ikke HELT feil.

Og noe annet: Jeg går alltid opp rundt mensen. Lagrer vann som en gærning. Og med all denne salte maten, er det ikke til å undres over at jeg blir oppblåst. Dette har eskalert rundt menstider på alle "kurene" jeg har forsøkt meg på tidligere, med påfølgende fortvilelse og fråtsing som resultat. Og enda mer fortvilelse i det jeg innså at den opprinnelige vektøkningen var pms og vann, mens den etterfølgende var resultatet av fortvilelsesfråtsingen. Hurra for kvinner i fruktbar alder. Not.

Derfor: Jeg fortsetter sånn en uke til. Hvis vekta fremdeles står på stedet hvil/peker oppover, er det på tide å gjøre følgende inngrep:

Kutte ut kaffen (å nei å nei, vær så snill!!!!!)
Kutte ut melkeprodukter (de sier man likevel kan spise smør, takk gud)
Kutte ut søtstoff (håper steviaen min rekker å komme før neste uke...)
Kutte ut nøtter (bye bye, dere er ikke noe moro når dere ikke er transfettert uansett)

Hvis dette heller ikke funker, er det på tide å forsøke noe annet.

Opp og ned

På grunn av bryllup og påfølgende fjelltur, har jeg ikke vært pålogget på en god stund. I løpet av denne tiden hadde jeg min planlagte sprekk, og er tilbake i ketose igjen. Men det var slett ikke så enkelt som jeg hadde trodd! Og jeg er glad det ikke er veiedag i dag, for å si det sånn.

Etter å ha fråtset i sukker i to dager, forsøkte jeg meg på et slags halvveis lavkarbokosthold i en dag, før jeg til slutt gikk helt "fett og protein" igjen. Jeg ble helt manisk med ketostix'ene mine, og svingte fra lykke ("den er rosa!") til bunnløs fortvilelse ("alt jeg spiser, lagres på magen") når stixen var fargeløs. Sånn holdt jeg på i flere dager, før den omsider ble stabilt rosalilla i går.

Men: jeg føler meg så oppblåst! Magen henger ut som en ekkel kjøttpose over bukselinningen, og jeg føler hvordan alt er i ulage der inne. Siden jeg bare har tatt mål av nettopp magen, vet jeg ikke hvordan det står til med resten av kroppen. De sier jo at man ikke skal være så opptatt av vekt, men heller måle omkretser. Jeg har altså bare målt magen, og den er gigantisk!

Jeg har et lønnlig håp om at det skyldes at det er en viss tid av måneden. Men jeg er redd for at jeg, med min kjærlighet til smør og fløte, kanskje er en sånn person som klarer å legge på seg av lavkarbokost. Hadde ikke det vært typisk???

Men det er et lite lyspunkt her også, jeg har spist både atkinsbar og F.O.S (fruktooligosakkarider) uten å gå ut av ketosen, og jeg har bestilt stevia på nettet (fy fy, ikke lov til å bruke til mennesker. Men jeg har jo mange dyr....). Hvis jeg kan dempe disse karbohydratcravingene som kommer med ujevne mellomrom med disse søtstoffene, kan jeg kanskje unngå å spise en million kalorier hver gang trangen til sukker kommer...

Å, jeg håper alt dette bare er væske!!!

Første offisielle veiedag

Søndagen er her, det er en uke siden mitt lille (middels) sammenbrudd, og det er på tide med statusrapport. Den rapporten lyder på utrolige 3,1 kg ned siden sist søndag! Riktignok forsvant de første hektoene helt i starten, og besto høyst sannsynlig av vann. Men noe har definitivt skjedd! For jeg har på meg en bukse som tidligere har vist fram litt for mye av det gode, hvis dere skjønner. Den er fremdeles stram, men lar seg i det minste kneppe igjen uten at halve stussen henger ut på oversiden!

Jeg følger ingen spesiell diett, men har passet godt på karbohydratinntaket den siste uken. Jeg innser allerede at det kommer til å by på utfordringer hvis jeg fortsetter sånn - jeg er for eksempel allerede lei av både egg og pølser. I tillegg kommer de etiske motforestillingene: Verden har ikke råd til at vestens befolkning lever på animalsk føde, men samtidig er det innmari vanskelig å opprettholde et høyt inntak av protein og fett samt et lavt inntak av karbohydrater på plantekost! For meg, som har levd halvveis vegetarisk i noen år nå, var det utrolig deilig å kunne gi etter for trangen til pølse og biff, men nå er jeg lei OG har vond samvittighet!

Samtidig vet jeg at det går an å moderere dietten atskillig. Jeg kan lempe litt på karbohydratene (har forsøkt å holde meg under 15 g per dag), og kjøre "Fedon-kost" med linser, bønner og denslags. Sannsynligvis vil det holde i lange baner å holde seg unna mel og sukker. Spørsmålet er om jeg KLARER å moderere uten å falle i sukkerskåla. For som jeg tidligere har vært inne på: jeg ser ut til å være av typen som må gå for alt eller ingenting.

Jeg kommer uansett ikke til å gjøre noen store endringer den første tiden (bortsett fra litt mindre egg...), dette går så bra og jeg har ikke vært sulten eller kjent noe søthunger i det hele tatt!

Har for øvrig ikke gått i "kunstig søtstoff"-fella. Det vil si, jeg kjøpte en Atkinsbar på fredag, lurer på om den er kunstig søtet. Den var i alle fall helt ok, og reddet meg fra å segne om på CC Gjøvik under et utmattende handlemaraton. Disse barene er forresten utsolgt de fleste steder, ser det ut. Tydeligvis flere enn meg som er på proteinkjøret!

Til helgen er det bryllup, da kommer jeg til å lempe på kravene. Alle sier at det må man ikke gjøre, men jeg kommer IKKE til å insistere på å få spesiell forpleining eller velge vekk potetene, det er jo delvis på grunn av dette bryllupet at jeg begynte prosjektet, for svingende! Da skal jeg i hvert fall nyte hvert sekund og hver en bit!

Til tross for at flere lavkarboguruer hevder at minst mulig karbohydrat er nøkkelen til et godt liv uansett vekt, er jeg slett ikke overbevist. Selvsagt innser jeg at sukker og raffinert mel sannsynligvis ikke gjør noen noe godt, men det finnes mange mennesker der ute med en helt annen forbrenning enn min. At ALLE vil oppnå fordeler ved å leve på proteiner og fett, tror jeg fint lite på. Og som jeg nevnte ovenfor: verden har ikke råd til det.

Så da har jeg vel egentlig bestemt meg, da. Jeg vil fortsette med dette til sommeren er over, og så gradvis gå over på langsomme karbohydrater og se hva som skjer! Spennende!!!

Vekt: 85,5 Nedgang: 3,1 Gjenværende: 20,5

H.

PS: Jeg tror ikke det er muskelmasse jeg har mistet, jeg har nemlig trent styrke, og løftet mer ETTER at jeg kuttet karbohydratene! Utholdenheten på tredemølla har også økt!

Lavkarbo by accident...

Såh...

Jeg bestemte meg jo på søndag at nå, NÅ er det nok! Deretter gikk jeg inn i noe som muligens kan betegnes som et anfall av depresjon. Jeg får dem av og til. Kanskje var det bildet av meg selv med magen hengende ut som utløste det, eller kanskje var det bare hormonsvingninger. Jeg lider nemlig av pms i alle betydninger, både pre og post. Men mer om det senere. Uavhengig av om det var årsak eller virkning, klarte jeg ikke spise noe særlig på søndag. Jeg var kvalm og svimmel, og da dagen var omme, hadde jeg bare spist egg. Og siden jeg likevel ikke hadde spist noen karbohydrater, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne fortsette og se hva som skjedde.

Jeg har selvsagt lest bøkene om temaet, men likevel har jeg aldri forsøkt å kutte karbohydrater så drastisk som nå. I går kjøpte min kjære ketostix til meg, hun mente nemlig at å tisse på pinner er halve moroa, og jøss, det ble lilla! Jeg er altså i ketose, noe som visstnok innebærer at kroppen min forbrenner fett. Og for å si det sånn: det BØR den gjøre. For jeg har spist til den store gullmedalje! Når jeg først har muligheten til å gjøre det med god samvittighet, lar jeg ikke sjansen gå fra meg til å ete smør og fløte (og selvsagt rikelig med grønnsaker, jadda).

Jeg føler meg faktisk underlig opplagt! Ikke tung eller svimmel, og heller ikke nervøs og skjelvende etter kaffe (som man egentlig ikke skal drikke når man er på lavkarbo, men som jeg nekter å gi opp riktig ennå). Og er faktisk ikke sugen på noe godt, slik jeg vanligvis alltid er! Jeg føler meg ikke spesielt tynn, dog. Magen henger ut, og fordøyelsen er ikke i toppform. Likevel: vekta sier 86,6 kg, og selv om jeg har bestemt meg for at den offisielle veingen kun skal skje en gang i uken (søndager), tyder det jo på at det går riktig vei.

Spennende! Men jeg håper, håper, HÅPER at jeg ikke blir en sånn fanatiker som teller karbohydrater og ikke tillater noe gøy! Samtidig vet jeg at jeg veldig fort blir nettopp fanatisk, og at det kanskje bare er den måten jeg faktisk kan gjennomføre dette på...

H.

Mitt nye liv starter NÅ!

Herregud. Jeg er feit. Ikke bare "bør kanskje gå ned to kilo til bikinisesongen", heller ikke "ned fem kg til klassegjenforeningen/bryllupet/ferieturen" (stryk det som ikke passer). Det blir nemlig ingen bikinisesong i år heller, og fem kilo vil ikke vises engang.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd før. Faktisk har jeg prøvd, mer eller mindre sammenhengende, siden første klasse på barneskolen. Rart, det der. Når jeg ser på bilder av meg selv, ser jeg jo at jeg absolutt ikke var stor. NÅ er jeg stor, men jeg føler meg jo ikke større enn jeg alltid har gjort. Jeg har alltid følt meg feit, men nå innser jeg at jeg rent objektivt sett stiller i kategorien "overvektig". Bare så synd at jeg ikke vet hvordan det er å føle seg annerledes. Jeg innbiller meg at det er fint. At man føler seg lett, at man ser seg selv i speilet og tenker "Wow!" Men i følge mitt eget fotoalbum, burde jeg ha vært i stand til å føle meg lett i minst to tredjedeler av livet mitt, uten at jeg gjorde det av den grunn.

Ikke fyldig, bare feit
Hadde jeg enda vært formfull! Fyldig! Men fettet mitt fordeler seg på en slags firkantet måte som bare gjør meg ufiks og kompakt. Jeg kan ikke fronte et image som Big & Beautiful, jeg er bare S&K - Stor og Klumpete. At jeg har en dårlig frisyre og fremdeles har pubertetshud, hjelper ikke det minste.

Som regel klarer jeg å fortrenge det hele. Jeg ser et bilde av meg selv, gråter litt fordi jeg ser så stor og fæl ut, sletter bildet og spiser litt til trøst. Eller, jeg spiser mye. Og så glemmer jeg det i enda noen dager/uker/måneder.

Men jeg er ikke lykkelig. Jeg er ikke engang glad. Jeg er tung, jeg er trist, og jeg spiser når jeg burde ha gjort andre ting. Og jeg vil ikke ha det sånn mer! Jeg ser at andre lager slankeblogger og går ned jevnt og trutt, så derfor tenker jeg at dette kan være en løsning som får meg til å huske hva jeg holder på med, som gir meg oppmuntring, og som hjelper meg til å holde fokus. Samtidig vil jeg ikke at de som kjenner meg skal vite det. Jeg vil ikke at de skal vite at jeg vet, hvis dere skjønner. For DE ser jo selvsagt hvor stor jeg er, men jeg vil ikke at de skal være klar over at det plager meg. For det blir på en måte en dobbeltfeil - ikke bare er jeg feit, jeg har dårlig selvtillit også! Derfor har jeg laget den Hemmelige Slankebloggen.

Jeg vet hvorfor...
La meg slå fast én gang for alle: Jeg vet hvorfor jeg er feit. Det er ingen mystiske problemer med stoffskiftet mitt, jeg har ikke diabetes, jeg kommer ikke fra en familie med overvektsproblemer, og jeg lider ikke av spiseforstyrrelser (ikke av typen som får en diagnose, i hvert fall). Jeg er feit fordi jeg spiser alt for mye og beveger meg alt for lite. Faktisk tror jeg at jeg burde vært enda feitere, kaloriinntaket tatt i betraktning. Det er jo en slags trøst, kanskje jeg vil gå ned raskt hvis jeg bare skjerper meg litt.

Løsningen er dermed like genial som den er banal: Spise mindre, bevege seg mer. Problemet er at jeg liker å spise av alle de gale grunnene. Mat er trøst, lindring og kos. Jeg spiser ikke fordi jeg er sulten, jeg spiser fordi jeg vil spise, og lykken ligger alltid i den neste biten.

Jeg har lest min Fedon, min Atkins og min Grete Roede. Jeg har fylt ut antall gram og skiver på nett, telt kalorier, samlet kosemerker, gått kurs, spist proteiner osv osv. Problemet er ikke metodene, problemet er at jeg mister motivasjonen på en-to-tre, uavhengig av om jeg går ned eller ei!

Men nå skal jeg printe ut det siste tykkebildet av meg selv og henge det opp ved speilet! Og så skal jeg henge opp et bilde tatt for noen år siden ved siden av, et bilde der jeg faktisk ser ganske ok ut. DET skal være målet mitt, å se ganske ok ut.

Klar til start
Jeg har beregnet at idealvekten min er sånn ca 65 kg. Da jeg veide 65 kg, syntes jeg at jeg var feit. Det var jeg ikke. 65 kg er imidlertid milevidt fra der jeg er nå. 88,6 kg, sa badevekta da jeg omsider fikk somlet meg på den (den var nemlig uten batterier, av strategiske årsaker). Det er med lette klær, men uten mat. Jeg har nemlig ikke spist frokost ennå. DET er lurt, det. La kroppen gå på sparebluss, slik at kiloene klistrer seg enda bedre fast. Så ta det med ro, jeg skal spise, jeg har ikke tenkt å sulte meg. Jeg har lest hundrevis av lette oppskrifter med masse proteiner og sunt fett. Jeg vet hvordan jeg lager de lekreste salater, sunt og godt brød og har både blender og juicemaskin. Det jeg har lyst på, er imidlertid en real loffskive dryppende av smør og honning. NEI! MÅ STÅ IMOT!!!

Så nå er Den Hemmelige Slankebloggen offisielt åpnet, jeg skal prøve å være trofast mot den og blogge jevnlig, selv om resultatene skulle la vente på seg.

Mål: 65 kg
Nåværende vekt: 88,6
Skal gå ned: 23,6
Tidsramme: Herfra til evigheten (nei, fram til neste sommer!)
Plan: Trene styrke minst én gang i uken, spise sunt og gå turer med hundene hver dag.

Belønning: Materielle ting, ikke mat! (Så kan jeg heller melde meg på Luksusfellen hvis belønningene tar overhånd. Jeg vil i det minste være slank.)

Wish me luck!

H.